Belgerne’s Blog


Tyson

Tyson, eller 11691/01 Woodshine’s Titan, er en Tervueren født 17 mai 2001.

Historien om hvordan Tyson kom til meg er litt spesiell. Jeg hadde førstevalget på hannhund i kullet. Fløy til Oslo, tog til Siggerud, hvor oppdretter hentet meg. Vel fremme på kennelen testet jeg alle fire hannene på diverse ting, og fant fort ut at den av de to største valpene med mest  temperament ikke var verdt å bruke tid på. Den skulle jeg uansett ikke ha.

Jeg fant fort min favoritt blant de fire hannene, den mest medgjørlige av dem. Den som virket enklest. Jeg hadde jo bare hatt hund i to år og hadde ikke tenkt å gape over for mye. Disse belgerne kunne dessuten være ganske nervøse hadde jeg hørt så det var tryggest å ta en valp som var balansert og fin. «Min» valp var barbert på venstre fremfot, «hissigproppen» på høyre.

Jeg overnattet en natt hos oppdretter. Hver gang jeg kom bort til valpegården, så var det «min» som kom stabbende  først.

Men så sluttet solskinnshistorien..

Skjebnen ville det slik at oppdretter var forsinket fra jobb da hun hentet meg hjemme hos seg for å skysse valpen og meg til toget på Siggerud, og vi var en smule stresset begge to for at jeg ikke skulle nå flyet hjem.  Èn valp kom stabbende ned da jeg gikk til valpegården for å hente «min» valp, resten lå ein en haug og sov etter en aktiv dag.  Den var barbert på fremfoten. Jeg antok at det var «min» siden «min» hadde vært førstemann til å komme i møte både den dagen og dagen før. 

Det var et leven uten like baki bilburet da vi forlot de dype skoger. Valpen bannte og stekkte, freste og spøtta baki der. Den var tydelig IKKE imponert over å sitte alene i buret der bak. Jeg syntes det var mistenkelig til temperament, valpen hadde jo vært så omgjengelig på alt annet. Lite visste jeg da at dette var begynnelsen på mitt liv med Tyson 😀

Ja, det er litt flaut å fortelle historien egentlig, tenk at man napper med seg feil valp da i et stressende øyeblikk. Jaja, slik var det i allefall.. 😀 Tyson ble derfor, i likhet med Zuki og Sheeba, også min ved en tilfeldighet.

Nå skal det sies at oppdretter selvfølgelig spurte om jeg ikke ville hente «min» valp og levere Tyson tilbake. Jeg takket nei, tenkte vel at det var skjebnen eller noe.

Det var begynnelsen.. De to første årene med Tyson var ikke akkurat enkle. Han begynte å løfte foten 11 uker gammel og var kronisk trassig. Ved ca 6 mndrs alder begynte han for alvor å teste. » Hva gjør du hvis jeg tisser rett på gulvet her sånn akkurat nå ?» Han hadde da vært husren i mange måneder… Vi hadde mange slike episoder hvor han satte meg på prøve. Men bortsett fra all trassen så var, og er, han meget stødig i miljø og glad i alle folk, alt fra babyer til gamle mennesker med rullator. Livet var en lek, ingenting vippet ham av pinnen. Han var dessuten med meg på jobb, og var med meg på natterundene som «vekterhund».

Han har vært min prøveklut i bruks og lydighet. Han har nydelig halsmelding i rundering, sporer så intenst at det smeller i nesa, og jobber strukturert og selvstendig i feltsøket. Han er herlig å trene lydighet med, men er noe selvstendig også her.  Han er omgjengelig med andre hunder, både tisper, hanner og valper.

Nå er han inni sitt 10ende år. Formen er generelt bra, humøret på topp og verden ligger fremdeles foran hans føtter – synes han selv.

Og for dere som lurer på hvordan «min» valp ble som voksen, så kan jeg fortelle dere at jeg har snakket med hans eiere flere ganger. Hunden er uproblematisk, trygg og omgjengelig. De har aldri hatt ett eneste problem med ham.. I oppveksten var han eksemplarisk, de har bare hatt glede med den hunden. Heldiggriser hehe 😉

Jeg angrer ikke på at jeg ikke returnerte Tyson. Alt har en mening, og det var sikkert meningen at Tyson skulle leve livet sitt hos meg.  Jeg vil i allefall tro det 🙂

woodshines-titan








%d bloggers like this: